Kauai - Napali coast hike

Dag to kom vi oss tidlig opp og hadde siktet oss inn på den berømte hiken langs Napali kystlinjen. Denne kysten kan kun sees fra båt, helikopter eller ved hike, da det ikke er tilgjengelig for biltrafikk. Dersom man går hele hiken kommer man til en vakker og skjult perle av en strand. Her er det mulig å campe, noe som anbefales da det er en hel dagstur å hike én vei. Vi gikk med andre ord ikke hele hiken siden vi hverken hadde camping utstyr eller tid nok til å bruke to dager på Napali kysten. Men det er definitivt en drøm å få dratt tilbake å gjøre det en dag.


Rikke og Martine foran en av grottene vi passerte på vei til starten av stien.


Obligatorisk startbilde



Hiken er på ingen måte avansert, og er godt fordelt med oppover og nedover noe som gjør den variert og fin. Vi gikk ca 8 km innover langs kysten og deretter tilbake igjen. Jeg kan absolutt bekrefte at dette er visuelle inntrykk som nok blir boende i meg i lang stund fremover. En naturperle av de sjeldne. 


Ulykkesfugl som jeg er klarte jeg selvsagt å skli og falle slik at jeg fikk gjørme oppover hele benet,som den eneste av oss tre. 

På veien hjem tok vi oss tid til å soppe på et utkikkspunkt der vi også fikk muligheten til å utfolde oss i naturen og klatre i palme. Selvsagt beskuet av høner som det kryr av her nede. Lite eksotisk for oss nordmenn.

 

Kauai - Girlstrip vol 1

En av anbefalingene jeg fikk før jeg dro fra Norge var å besøke så mange som mulig av de andre øyene her på Hawaii. Jeg ble tidlig gjort oppmerksom på at Kauai var et must om man bare hadde en sjanse til å reise, imens Maui og Big Island fulgte hakk i hæl. Ut ifra dette bestemte Rikke og jeg oss tidlig for å bruke vår første langhelg på Kauai. Da turen nærmet seg meldte også Martine sin interesse. Vi var dermed tre stykk jenter, alle fra NMBU, som tok turen til Kauai en helg i februar. Og idet jeg skriver dette skjønne jeg hvor langt etter jeg ligger, og hvor kort jeg har igjen av mitt opphold her. Det fine er at jeg gjennom bloggen får gjenoppleve de fantastiske opplevelsene.

Vi kom oss av gårde torsdag ettermiddag og skulle tilbringe fire dager på Kauai. Selv om flyet var litt forsinket var flyturen så kort at vi knapt la merke til at vi var oppe i lufta. Vel fremme på Kauai var det få transportmuligheter i sikte. Etter litt sosing fant vi ut at vi måtte ringe taxi fra en taxi-telefon, selvsagt. Vi kom oss til hostellet, der Martine fant ut at hun hadde glemt igjen lommeboken i taxien, noe som satte en liten demper på kvelden. Vi ristet det av oss og bestemte oss for å komme oss ut tidlig lørdag morgen for å dra på lang hike i naturskjønne omgivelser, som vi hadde blitt lovet at det skulle være på Kauai.



Lørdag morgen fikk vi i oss en frokost på en lokal kafé før vi startet reasearch på bussrutene som vi hadde hørt om. I og med at vi kun hadde opplevd Oahu, som reklamerer med Amerikas beste bussystemer, hadde vi liten forutsetning for å vite hva som var i vente. Etter å ha lett litt på nettet og derfra blitt oppfordret om å ringe gjorde vi det. Vi fikk da vite at om vi skulle til Waimea Canyons så måtte vi bytte buss en gang og det ville ta ca to timer. Noe lenger enn ventet. Vi kom oss til busstoppet og det viste seg på at på Kauai var det minibusser som var tingen. Vi fant også ut at vi måtte ha en times stopp der vi skulle bytte buss, noe som gjorde ting enda drøyere. Det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for å leie bil likevel da 4 dager fort ble borte med buss om vi skulle fortsatt. I tillegg fikk vi vite at vi aldri hadde kommet oss til Waimea canyon med buss, noe som var en av turens viktigste gjøremål. Resten av dagen gikk med på å skaffe leiebil, noe som var en opplevelse i seg selv. Og deretter tok vi oss en trøstetur på kino og så "Fifty shades of gray". Absolutt ingen stor opplevelse, men det var tre spente jenter som gikk til sengs denne valentinsdagen. Vi var alle enige om å legge denne dagen bak oss og se frem mot eventyrene som skulle følge.

 
Fortsettelse følger...



Pink obsession - Fotoshoot av ekte rosa-blogger


PC: Sau Hsu, www.nextelevatortrip.blogspot.com

Jeg får mange komplimenter for min rosa smak, her i midten av stillehavet. De fleste synes det er fasierende og gøy imens andre kanskje finner det mer oppsiktsvekkende og spesiellt, uten å si noe mer om det. Jeg på min side er svært fornøyd med alle mine rosa detaljer. Det gledet meg derfor stort da en av de mest aktive sykkelbloggerne her nede ønsket å ha en fotoshoot med sykkelen min. Jeg svarte selvsagt ja, og lot det gå sin gang. Nå ønsker jeg å dele bildene og blogginnlegget med alle dere der hjemme. I mine øyne har Trek gjort en utmerket designjobb med Emondaen. For å se alle de flotte bildene trykk på bildet eller linken under bidet!


PC: Sau Hsu, www.nextelevatortrip.blogspot.com

Produkttest av Bontrager Race DLX Road W sykkelsko




Etter ca 4 måneders bruk er det på tide å skrive en test av sykkelskoene Bonterager Race DLX Road W. Først litt fakta om skoen:

- Skoene kommer helstrørrelser fra 36-43

- Damespesifikk modell - WSD

- Nylon kompositt såle

- Stifhetsindex 8

- En spenne og to borrelåser til lukking

- Kompatibel med både 2-bolt SPD-cleat og 3-bolts landeveiscleat

Fullstendig liste over spesifikasjoner finners på Bonterager.no

 

Første inntrykk:

Det er lite å ta skoen på på det estetiske, annet enn den litt alien-aktige sålen, men denne har faktisk vokst på meg som en tøff detalj. Skoen er røff med den svarte lakken, men samtidig feminin med de lilla detaljene, noe jeg setter stor pris på. Duoløsningen med feste til både SPD og landeveis-cleats er genial, da denne skoen er ment for "førstegangs landeveisrytter" eller mosjonisten. Det gir mulighet til å ha samme pedaler som man kanskje er vandt med fra spinningsalen eller terrengsykkelen, men også muligheten til å utforske fordelen med de store trykkflatene en landeveiscleat og landeveispedal-komboen gir. 

Jeg elsker løsningen med muligheten for å feste flere typer cleats. For de aller fleste vil nok dette bare være en fordel, men pga de løse hullene til SPD-cleaten når man har landeveiscleat på har jeg irridert meg litt over at man kan skjenne skinnene bevege seg når man sykler. Jeg er nok litt ekstra sensitiv siden jeg sykler ganske mye. 

 





Skoens såle er noe myk for mitt bruk, og jeg savner det stive karbone og responsen en slik såle gir. Det betyr overhodet ikke at dette ikke er en god skod for en som sykler litt mindre enn det jeg gjør. To borrelåser og en spenne gjør at skoen er godt festet rundt foten, og at foten til en hver tid ligger nære sålen. Etter min smak er dette en litt smal modell, men med veldig gode tilpassningsevner. I begynnelsen var de litt trange, men det gikk seg til etter ca en ukes bruk. Skoene har veldig gode lufteegenskaper, noe som gjør at en sjeldent opplever å bli klam på føttene til tross for syntetmteriale.



Min konklusjon:

En flott løsning for den aktive eller nybegynner mosjonisten. Sålen dekker de flestes krav og gir mulighet for å bruke den type pedal du selv ønsker. Utseende appelerer hvertfall til meg, og jeg mener Bonterager har gjort lurt i å blande røfft med feminint. Prisen på ca 1399,- er også det man må regne med å betale for en ordentlig sko, noe jeg mener er en god pris for denne skoen. Definitivt en konkerransedyktig sko i denne prisklassen.

Hapalua - I f...... did it!

Jeg har aldri vært noen løper, til tross for at jeg har brukt det som avvekslende trening i høstsesongene. Jeg har rett og slett bare ikke viljen til å lide meg gjennom de timene det krever for meg å trene inn et løpesteg. Det er jo ikke det at det er slitsomt. Da ville jeg vel heller ikke drevet med sykling. Det er nok heller bare det at jeg og løp ikke går helt sammen.

Uansett - før avreise til Hawaii hadde Rikke lest seg opp om at det skulle arrangeres et halvmaraton imens vi var her. Med andre ord hadde hun delt denne infrmasjonen før vi dro fra Norge. Jeg trodde likevel ikke at jeg skulle være så dum at jeg lot meg lure til å melde meg på, men sånn ble det nå. Det var vel så tidlig som februar at vi fant ut, alle mann bestående av Rikke, Erlend, Marius og meg selv at vi skulle gjennomføre dette. Jeg skal overhodet ikke si at jeg tok lett på det, for treningsopplegget ble lagt om i anledning Hapalua. Jeg kan vel likevel si at jeg har hatt adskillig flere timer på sykkelsetet også frem mot halvmaratonet.

Før vi ante ordet av det hadde plutselig dagen kommet. Dagen da vekkeklokka var stillt inn på kl 04:00 om morgenen. Og opp bar det. Vi var i rute og så klare som vi hadde muligheten til å være for et halvmaraton. Det skulle bli det første for oss alle. 


Fire trøtte typer til start på Hapalua, ca kl 05:30

Da startpistolen gikk var vi godt plassert langt fremme i feltet, hvilket gjorde starten adskillig bedre enn ventet. Jeg gjorde som vanlig, startet litt hadere enn jeg burde. Etter ca 3km følte jeg at jeg hadde fått satt et stabilt tempo som jeg kunne holde. Jeg hadde ikke en ideell dag med tanke på at jeg hadde pådratt meg betennelse i en legg ca to uker før dagen, men bortsett fra det kunn ejeg ikke klage. Jeg holdt ganske jevt tempo frem til vi passerte 10km.


Etter ca 7-8km

Jeg kjente på en kropp som ikke var helt samarbeidsvillig, men likevel motivert. Spesiellt motiverende var det etter vending da vi kunne observere horder av mennesker som lå bak oss. Jeg skjønte fort at vi hadde vært heldige med starten og at jeg trolig var blandt de 300 fremste. Ved passering av 10km bet skoene noe volsomt i hælene og jeg ante at gnagsår var farlig nære. Ved passeringen av 12 km var de eneste tankene i hodet mitt "Løp så lenge du klarer før du tar av skoene, for det kommer til å være kortvarig glede!". Jeg jobbet volsomt med hodet på dette tidspunktet og så at jeg hadde begynt å tape tid. Da det gjenstod ca 6km ventet det en seig stigning som jeg hadde kalkulert at kom til å bli hard, men jeg hadde håpet å unngå gnagsår i tillegg. Det jeg var redd skulle bli mitt mareritt endte heldigvis opp med å bli redningen. For med oppoverbakken kom også ny belasting og skoene løsned litt ut fra hælene. Jeg kom meg med andre ord opp den 1km lange bakken uten alt for mye smerte, om man kan si det etter å ha løpt 15km. Jeg hadde allerede løpt min raskeste både 10km og 15km i mitt liv og slo meg til ro med at det var en trøst om jeg nå skulle gå i stå. 


Ca 2km igjen, jeg påtar meg en pose for kameraet

På baksiden av Diamondhead crater var den siste stigningen før innspurten. Jeg måtte kjempe for ikke å begynne å gå, noe jeg visste at kom til å være slutten på løpet for min del. Jeg holdt beina i gang og kom meg til lutt over toppen. På andre siden ventet en lengre nedoverbakke før jeg endelig løp inn på oppløpet. Min første tanke var: "Hvor i svarte er målseilet?!" For det lange strake oppløpet var så langt at man ikke kunne se målseilet. Jeg kjente at beina var i ferd med å svikte og jeg hadde ingen krefter til å så lang spurt. Jeg kjempet for å holde beina igang til jeg kunne se målseile nærme seg. Så langt som det enn virket på dette tidspunktet satt jeg inn det aller siste jeg hadde i avslutningen.

 
Og det kostet!

Etter en shaveice, litt is og gjensynsglede kunne vi alle strekke smilebåndene langt tilbake, for med tider helt ned på 1:31-tallet (Erlend) og 1:41(Rikke), 1:45 ( meg selv) og 1:54 Marius, var det igrunnen fornøyde typer som hadde fullført sitt første halvmaraton.


Og alle var enige om at det ikke blir noen flere av dem i aller nærmeste fremtid!

Middel ridge og Stairways to heaven




Jeg ligger jo som vanlig alt for langt bak, men det viktigste er vel at jeg får fortalt om det før eller siden? Anyway... "Stairways to heaven" er en av de aller mest kjente hikene på Oahu. Denne hiken hadde jeg hørt om før jeg kom hit og hadde absolutt planer om å gå den. Vi hadde ikke vært her veldig lenge før vi hørte rykter om at trappene var stengt og at det var store bøter for å bryte forbudet. Trappene skulle også være godt bevoktet, så dersom man ville gå hiken måtte man møte opp på natta og sove i området og gå på morgenen før vaktene kom.

Det tok ikke mange søkene på internettet før vi fikk bekreftet at stien var stengt for all ferdsel. Det var vel kanskje også noe av grunnen til at vi utsatte turen. Heldigvis var det råd, for med lokale helter kommer kunnskapen. En av våre nye venner her nede visste nemmelig om en annen hike som tok oss inn på den berømte "Stairways-hiken" og satte like godt av en dag for å ta oss alle med!

Med alle mann i en enorm van gikk turen til Middelridge hvor vi startet ferden. For aller første gang følte jeg at jeg virkelig fikk oppleve en ekte Hawai'ians hike. Det var et stykke opp, men når vi først kom opp fulgte vi ridgen hele veien, noe som er veldig karakteristisk for de Hawai'ianske fjellene. Og ikke minst var vi heldige med været. Skyene har en tendens til å samle seg over fjellene, men akurat denne dagen var det ikke en sky å se på himmelen da vi kjørte fra byen.


På rekke og rad et stykke på ferden. 



Rent teknisk var det ikke en veldig avansert hike, men med 8km hver vei og i nærheten av 1000høydemeter å bestige så var det definitivt greit å være norsk på Hawaii. Ut ifra alt vi har sett og hørt så er det mye som tyder på at det er mange uerfarne hikere som begir seg ut på turer som er litt for krevende. Sammenlignet med alle de andre hikene vi har gått var vi her nesten helt for oss selv, noe som var veldig behagelig. 


Pikaboo fra klatremus


Vi kom fra helt nede i dalen et sted, og her ser man også "ridgen" veldig godt.

Mange høydemetere, ca 8km og noen tau senere stod vi endelig på toppen av den berømte "Stairways to heaven". Her hadde vi usikt til de fleste sidene av øya, og jeg følte igjen at jeg stod på toppen av verden som så mange ganger før, etter min ankomst til Hawai'i. Den følelsen av å ikke klare å slutte å smile og glede bruste gjennom meg både på veien opp og da vi stod der på toppen og så utover Oahu's bredde og lengde.


De berømte trappene i bakgrunnen, samt Nord-Øst siden av øya. Frøy og jeg stråler i front.


Kanskje var det bra denne hiken var stengt, for den var meget mye brattere enn der vi kom fra.


Alle mann alle, med unntak av fotografen da selvsagt!

 

Etter litt lunch og en liten fotosession på toppen gikk turen hele veien tilbake ned Middel ridge. En lang, men fantastisk dag be avsluttet med 2,5t gange i nedoverbakke, noe som gikk hardt utover kroppen. Det var likevel ingenting som kunne sette en demper på en fantastisk tur i fantastisk selskap. Jeg ser jo på bildene at dere der hjemme bare kan drømme om hvordan det var i virkeligheten. Alt jeg kan gjøre er å anbefale dere å ta turen til Hawai'i selv en dag. Det er virkelig mange inntrykk å ta inn over seg.




Fjelltrioselfie

Enda bedre ble det å ha gått turen da det uken etter blåste opp til storm. Stormen båste bort deler av trappene så nå er det ikke lenger mulig å gå der... Hipp hipp hurra! for å være ute i tide til "once in a lifetime"-sjansene.



Northshore roadtrip

Ble ikke noe bloggbonanza denne gangen heller, men jeg gir det selvsagt atter et nytt forsøk. Om ikke annet så håper jeg hvertfall at dere der hjemme har glede av å se hva jeg driver med her på andre siden av jordkloden, selv om det kommer litt på etterskudd. 

Denne roadtripen er altså en del helger siden, men det har hvertfall skjedd, noe bildene er et bevis på. Rikke og hennes venninne Brita, Erlend, Marius og meg selv leide oss bil en lørdag og stakk på roadtrip rundt øya for å få meg oss Norhshore som alle snakker om som surferenes paradis osv. Og det er sant som de sier at det er her surferene holder til. Surfebrett over alt og surfebrett porter og postkasser, ja omtrent alt er laget i surfebrettfasonger, ganske fasinerende om jeg må si det sånn.


Utenfor Dole plantasjen

Vi duret ut fra travle Honolulu i ni-tiden og første stopp var Dole plantasjen. Dole er jo noe vi i norge kjenner godt fra bananene, men her til lands er det ananas som er tingen. Og om dere noen gang kommer dere hit til Hawaii så anbefaler jeg på det aller sterkeste å komme seg en tur på Dole plantasjen. Ikke pga det fantastiske toget eller verdens største labyring, som også visst nok befinner seg her, men pga isen. For det må være verdens beste is. Ananas sorbet softis er ikke til å kimse av og er faktisk noe av det bedre jeg har smakt her i livet.

  

  

Etter Dole-stoppet kjørte vi videre til Nortshore til den lille trivlige byen Haleiwa. Her hadde vi en deilig lunsj og turistrunde. Haleiwa er en av de mest kjente byene på denne siden av øya og er kjent for sitt særpregede look. Fikk litt følelsen av å være i en gammel western by. Etter Haleiwa gikk turen videre til Pipline, en av de mest kjente strendene på Northshore. Her lekte vi oss i enorme bølger, spillte litt strandtennis og slikket litt sol før vi avsluttet roadtripen på stamstedet vårt, Da spot.

  
  




 






Dead man's catwalk



Eventyrene står i kø her vi befinner oss midt i stillehavet, for det forundrer meg fortsatt at det er nettopp her vi er. Naturen er en så endeløs vakker og vannet strekker seg uendelig i alle retninger. Vi kom tidlig igan med hikerutinene og det har definitivt blitt en av favorittaktivitetene våre her. For å følge tidslinjen slik at dere der hjemme får alt i riktig rekkefølge blir dette innlegget om vår ettermiddagstur opp til "The dead man's catwalk" som hiken er mest kjent for. 

Det er vel strengt tatt ingen hike, men en vei opp til no labratorier som egentlig er stengt for allmenn ferdsel. Det stoppet selvsagt ikke de ihuga turistene fra andre siden av kloden. Vi var også så heldige å ha med oss Brita, Rikke sin venninne, på turen.


Her etter i enden av boligområdet hvor sperringene starter

Det var en fredag ettermiddag vi tok bussen ut til Kamehame for å endelig få se den fantastiske utsikten som vi har sett på så mange instagramprofiler, facebookprofiler og blogger. Det var vår tur. Med en liten klump i halsen for at vi skulle møre på noen av de beryktede vaktene spaserte vi gjennom det, over gjennomsnittelige, flotte boligområdet. En lang bratt bakke førte oss opp til porten på bildet over.

  

Det var hverken en krevende eller lang hike, kun en lang relativt bratt oppoverbakke. Vi møtte flere som var på vei nedover igjen og vi skjønte at det ikke var noen fare på fære. Etterhvert som vi steg oppover kunne vi nyte en utsikt som bare ble vakrere og vakrere. 

 
Litt ulovelig var det jo da...

Og sant skal sies, utsikten sviktet aldri. Bildene ble tatt på tradisjonellt vis for alle som har vært her. Med en og en sittende på stupet å dingle med bena, fikk vi alle våre bilder og ikke mist sjansen til å nyte den fantastiske utsikten over østkystens vakre hvite strender.

  
  











  



 

No waterfalls today


Gladlaksgjeng på tur i tropiske skoger

Ligger litt bakpå med blogginga her så satser på å hente meg litt inn de neste dagene.

Går litt surr i dagene her, så tror egentlig denne hiken var lørdagen og polonesian aften var søndag, menmen. Som frisk norsk ungdom hadde vi allerede etter bare noen dager her startet denne flotte trenden med å få sett mest mulig av den uendelig vakre naturen Hawaii har å by på.

Da vi våknet søndag var det voldsomt med vind og vi måtte legge om planene litt. Vår opprinnelige plan var å gå til en topp, men pga været endret vi planen og dro heller til Waimano falls. Dette skulle være en av de flotteste fossefallene på Oahu, til tross for at Oahu ikke er spesiellt kjent for å ha vakre waterfalls. Dette er det mye mer av på Kauai og Maui.


Endelig opp ved starten av hiken etter 1,5t i motbakker.

Det ble en seig start på turen da vi bestemte opp for å rusle opp fra bussen til starten på hiken da det var såpass lenge til den vekslende bussen kom. Det viste seg å være langt lengre enn først antatt og først etter syv km i motbakke og 1,5 time var vi klare til å starte turen. Heldigvis var det ingen lang hike vi hadde i vente, ei heller en veldig krevende. Hiken gikk for det meste nedover på veien til.

   

  

For første gang var vi ikke bare "oss fire" men hele åtte stk på hike. Stas med nye venner! Jeg hadde til og med en co-fotograf i Cedrik, Erlends venn som bodde med oss i 10 dager. Eneste nedturen var at vi i starten av hiken møtte på noen som kom i motsatt retning og mens de passerte sa " no waterfalls today". Vi kunne ikke annet enn å se rart på hverandre og fortsette turen. Foss er da foss? Først da vi ankom området der fossefallet skulle vært skjønte vi beskjeden. For der var inget fossefall, og det så ikke ut til å ha vært det de siste dagene heller. Rart igrunn etter to dager i strekk med regn. Ja, det regner faktisk på Hawaii!! Hiken var anbefalt etter regn fordi det da var større sjanse for fossefall men jaggu kunne det gå galt.

  
  
 
  

Til tross for litt skuffende klimaks var det en allright tur vi fikk. Vi gir oss ikke av den grunn, mange flere eventyr er allerede utforsket og flere skal det bli.Vi må nok bare spare waterfalls hikene til vi besøker de andre øyene som er kjent for å være langt våtere enn Oahu! 

Polonesian culture center


Erlend underviser i Polynesisk geografi

Såååå..... startet skolen, noe jeg ikke kommer til å blogge så mye om igrunnen. Kan vel egentlig bare si at det virker oversiktelig og greit foreløpig. Første event etter skolestart var en tur til Polonesian culture center i regi av skolen. Det likner litt på Epcot senteret for de som har hørt om det. Det er et senter med en paveliong for hvert land i verden. På samme måte var Polonesian culture center en fremstilling av de forskjellige hovedøyene under Polonesia. Veldig interessang og kulturell innflytende kveld. I tillegg ble vi kjent med mange andre nordmenn. For å illustrere hvordan kvelden ble brukt legger jeg ved noen bilder, ikke så mye mer å si om det igrunnen. Bare et innlegg for å holde liv i bloggen i påvente av et mer interessant innlegg, mange spennende opplevelser på lager, må bare få tid til å sette meg ned å skrive om dem.

         

Olomana three peaks

Mandag 19.Januar skulle vært vår første skoledag, men på grunn av Martin Luther King's dag (hellidag over her) ble skolestart flyttet til tirsdagen. Dette benyttet vi oss selvsagt godt av og kom oss både på hike og på stranda. 

Denne gangen gikk turen til de velkjente Olomana three peaks. Olomana består av tre topper etter hverandre, som man kanskje kan skjønne ut ifra navnet. Vi hadde hørt om noen andre som hadde vært på denne turen og bestemte oss for å få den unnagjort. Jeg kan ikke si at jeg oppfattet at de andre som hadde gått den synes at det var noen stor sak, selv om det likevel står skrevet at dette er en "krevende" tur på anbefalingene. Etter å ha vært på Koliou'ou dagen i forveien som også var en "krevende" tur, var vi rimelig kjepphøye på at vi skulle bestige de tre toppene. Ryktet ville ha det til at mange gav seg etter første topp, og at denne var svært krevende. Tredje toppen skulle likevel være den mest utfordrende. Det skal også nevnes at to personer har endt sitt liv i nærheten av den tredje toppen. Det stoppet likevel ikke oss i å tenke at vi skulle helt til topps. Mange har jo gjort det før oss, og kommet like hele ned igjen.


Siste fiksing før vi tok fatt på stien

Vi pakket sekkene og planla ruten. Etter litt busslogistikk stod vi ved porten inn til veien som igjen førte oss til foten av Olomana. I porten, som forøverig også er inngangen til en av de mange golfbanene på øya, stod det en trivlig vakt. Han lurte på vårt kjennskap til hiken, om vi skulle gå alle toppene og om vi hadde med oss godt med vann. Han fortalte oss også at vi skulle teste tauene litt før vi stolte fullstendig på dem og at sist noen døde der var i januar. Vedkommende som døde var en brannmann på 28 år, men han hadde klatret en gang det var vått - sa vakten trøstende. Han advarte oss også mot villsvin på området før han ønsket oss en riktig god tur. 

Vi gikk ikke mange meterne før stien ble veldig bratt. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at vi skulle klatre til toppen og ikke gå. Så lenge vi hadde trær på begge sider følte jeg meg relativt trygg, men da trærne begynte å bli ferre og mindre begynte mine høydeskrekk-lamper å lyse. Med blikket hovedsakelig vendt oppover, kom jeg meg til toppen med en svulmende klump i halsen. 

  
  
  

Vel oppe var det bare å passe skrittene. For med lang stortå var det lett å trå feil. Magen min bestemte seg, et stykke før toppen, for at dette kom til å bli den eneste toppen denne dagen. Det ville vært galskap å utfordre skjelvende ben og armer på mer omfattende klatring enn den vi alt hadde vært igjennom. Heldigvis var det ikke bare min mage som hintet om ubehag og veien gikk derfor ned igjen fra topp én og rett til, det jeg vil si at er, verdens vakreste strand - Lanikai beach.

  

  


Her tilbragte vi resten av ettermiddagen på en hvit sandstrand med krystallklart vann. Akkuratt som en bonusdag skal benyttes!




Nytt gear!



Endelig kom den nye sykkelen. Jeg var å hentet den i går! Den er rett og slett nydelig. Etter tre uker her kjente jeg veldig på abstinensene så sykkelen kom i grevens tid. I dag var jeg på min første tur med den nye doningen. Turen ble på drøyt 60km, rundt sørspissen av øya.

 
Tusen takk TrekNorge!

I tillegg til ny sykkel var dette første tur med et par midlertidige sko fra Bonterager som jeg skal skrive en liten test på. Den vil komme etter jeg har fått brukt de noen ganger, da jeg ikke kjenner dem godt nok etter kun en tur. Jeg har også gått til anskaffelse av Stages for kommende sesong. For de som ikke kjenner til hva det er så er det en krankarm som måler watt. Jeg har lenge ønsket å få meg en wattmåler, men det er jo en investering som jeg ikke har prioritert da det har vært andre ting som jeg har hatt større behov for. Det var i alle fall stas å prøve alle tingene for første gang. 



Det tok ikke mange kilometer før jeg kjente på lykkefølelsen av å være tilbake på sykkelen. Kanskje er det ny sykkel, kanskje er det bare det å sykle eller kanskje det er den Hawai'ianske ånden som har kommet over meg. Fantastik var det likevel å sykle på veiene som er omgitt av hav, fjell og frodige vegetajoner på alle kanter.




Kaliou'ou hike (bildebonansa)



Sist søndag var vi på vår andre hike-etappe etter å ha åpnet med en lett prolog opp Diamond head. Denne hiken gikk nettopp til Kaliou'ou. Vi leste om hiken og så en del bilder og ble raskt fristet til å ta turen. Må vel bare innse at vi må jobbe hardt om vi skal rekke å se alt vi vil se til tross for at vi skal være her hele fem måneder. Det er rett og slett et vakkert sted vi befinner oss på. Etter en times bussing kom vi frem til boligområdet der hiken gikk fra. Ut ifra kartmemorering startet ferden inn mellom husene og opp til skogholtet der alvoret begynte.

  
 

 Vi startet med godt mot og godt humør og følte at vi gikk gjennom et eventyr av vegetasjonssenarioer. For hver femtiende meter endret vegetasjonen seg drastisk fra det ene til det andre. Det gikk fra regnskogtendenser til furuskog til ekotiske vekster jeg aldri har sett maken til. Det var noen rimelig bratte bakker vi måtte opp og vi kjente virkelig på det å være på fjelltur. Med unntak av de veldig spesielle vekstene var det nesten som å være tibake i Norge et lite øyeblikk. 

  

  
                       
     

Kaliou'ou er kjent for et variert utvalg av vekster som noen av dem kun finnes på Hawai'i, samt den helt utrolige utsikten som møter deg når du er på toppen av de 514 høydemeterene som fjellet strekker seg til. Rett og slett fantastisk og godt for sjela. 

Etter å ha svettet oss opp til toppen på ca 1,5 timer bar turen ned igjen etter litt mat og drikke på toppen. Vi brukte til sammen i underkant av tre timer, noe vi var ganske så fornøyd med. Vi vendte nesa hjemover igjen med tankene allerede flyktende til påfølgende dags tur til Olomana three peaks.

 

Mi casa (bilder!)

Endelig har vi omsider fått nett også! Etter å ha bodd i leiligheten nøyaktig en uke har vi nå fått både innredning, strøm og nettverk. Det ble med andre ord et lite opphold mellom innleggene. Jeg har også startet på skolen i mellomtiden, noe som har vært en svært positiv opplevelse, så langt.

Jaja, det får jeg tilegne et eget innlegg. Vi endte opp i en flott leilighet, etter å ha trålet markedet og skjønt at den virkelig var flott, litt ovenfor Waikiki. Et par alternative leieboere til det fjerde rommet syntes at 20 min var litt langt til stranda, men vi synes det er utmerket. Området heter McCully og er et mye roligere område en Waikiki, så her trives vi godt. Vi endte til slutt med å få en fransk jente på det fjerde rommet. En søt jente fra øygruppen Guadeloupe, som er her på stipendiat for tennistalentet sitt. Det er selvsagt noe vi finner svært interesant. Etter en litt blyg start har vi nå blitt bedre kjent og trives godt sammen alle fire.

Leiligheten består forøverig av 4 soverom, åpen kjøkkenløsning og to bad, samt masse oppbevaringsplass. Vi har med andre ord mer enn nok plass til våre knappe fem måneder med bagasje og innkjøp her. Dessuten ser det ut til at innkjøpene blir begrenset med en høy dollarkurs, høye skolepenger og enorme bokutgifter. Klage? Neida vi er jo på Hawai'i! 

   
     

Dere har spennende visning og lesing i vente, jeg har mer på lager!

Alternative treningsdager

Jeg kom til denne lille spesille øya uten sykkel da min nye sykkel skal komme etter. Jeg venter fortsatt, da det er noen forsinkelser i produksjonen og imens må man jo tenke alternativt.

Jeg var så heldig at jeg kom til Hawaii ned likesinnede og vi var ute på løpetur allerede første dagen. Det var starten for en god trend. Vi har siden vært på 4-5 løpeturer og i tillegg har jeg trent en del styrke. Etter at vi i går flyttet inn i ny leilighet har jeg også fått hengt opp slyngene mine.

Siden ankomsten har jeg nå hatt to hviledager og jeg kan vel ikke si at jeg tror dette blir min beste sesong. Likevel håper jeg å ta igjen mye på mengde når sykkelen endelig kommer. Jeg har vært innom min lokale sykkelbutikk og de var svært hyggelige og synes bare det var stas å hjelpe til. Så nå er det bare å vente i spenning på sykkelen!

Diamond head

Til nå har vi tatt livet med ro og levd ferielivet på stranda. Vi har lagt mange planer for oppholdet og jeg håper at vi fullfører hver eneste en av dem. På planen står det bland annet mange hikes, og i dag var vi jaggu på den første av dem. Det var riktig nok ikke en av de lengste, men et sted vi måtte se imens vi er her. Vi gikk for en "soft start" og banka på med "Diamont head hike" .




Diamond head er et krater av en gammel vulkan om ligger på 232hm. Bussen kjørte oss nesten helt opp, så vi gikk vel egentlig bare de siste 1,5km opp til toppen av kraterveggen. På toppen fikk vi se flott utsikt av hele Waikiki, samt at vi fikk litt oversikt over andre siden av krateret som vi ikke kan se fra Wikiki sentrum. En fin og lærerik tur og en fin start på hike-trenden vi jobber med.

 




Etterpå fulgte en lang dag på stranda med en shave-ice inkludert og kvelden gikk med til en løpetur for å sjekke ut hvor min lokale sykkelbutikk ligger. Jeg kan også melde om at vi har fått ordnet oss leilighet i dag og flytter inn dit i morgn og torsdag. Det skal bli godt å få roen.

 

Aloha!

Høsten ble en svært travel årstid og vinteren lot vente på seg. Julen forsvant i godt lag og plutselig var det år 2015. I løpet av to uker gikk det fra å være høst til å bli vinter til å bli vår og før jeg ante ordet av det satt jeg på flyet på veil til Hawaii.


Velkomsthilsen på flyplassen

Ja for jeg skal nemmelig tilbringe de neste 5 månedene her på øya Oahu. Midt i Stillehavet. Det ble bestemt en eller annen gang mellom sommeren og vinteren, men jeg kom jo aldri dit at jeg rakk å fortelle verden om det. Og nå er jeg altså her, midt i paradis, på en bitteliten øy omringet av vann til evigheten.

Etter bare fem dager her i paradis kan jeg bekrefte at det er akkurat det det er, paradis. Om du noen gang har sett et postkort som avbilder Hawaii, ja så har du faktisk sett Hawaii. De hvite strendene, de høye fjellene, de frodige gatene og de høye skyskraperene er alt her akkurat som på postkortet.


Dag 1: bleikfiser på stranda

Skolen starter ikke før 20. januar så vi har ennå god tid til å bli litt bedre kjent med øya. Vi leter stadig etter et permanent sted å bo, noe som selvsagt tærer litt på. Det skal sies at vi trives svært godt på hotellet vårt som viste seg å ligge midt i smørøyet, men det skal bli godt å få slått seg til ro et sted.

Oppdateringer følger.




Halvveis rundt hjørnet

Nå er det bare en måned igjen til jeg, etter planen, er halvveis i studiene. Jeg kan ikke annet enn å tenke på hvor ekstremt fort det har gått. Det minner meg på at jeg må senke skuldrene og nyte hver dag til det fulle.

Jeg kan hvertall konkludere med at studiene går betrktelig bedre nå enn da jeg startet. Jeg var faktisk inne på tanken å slutte en stund, men i ettertid så kan jeg jo være glad jeg holdt ut. Det er virkelig sant det som blir sagt om at studiene er tyngst og kjedeligst i begynnelsen.

Det siste semesteret har bare vært kos og jeg aner mer og mer av det jeg så for meg at studiet ville inneholde. Jeg kjenner hver dag på at jeg bruker kunnskap jeg har lært tidligere og at mye av det gir mer mening i en større sammenheng.

Bilde: etter en avsluttet skoledag kom jeg ut til denne solnedgangen.

Nå gjelder det bare å klare å holde konsentrasjonen en liten måned til, så kan jeg krysse av halvveis og se frem mot et annerledes semester fra januar til mai. Fortsettelse følge....

Går spennende tider i møte

I mitt bloggfravær er det svært mye som skjer utenfor skjermen. Jeg er snart halvveis i studiene, jeg skal på utveksling til våren, VeloSnx jobber med prosjektet "årets julegave", vi flytter ut fra leiligheten på Majorstua før jul, det er snart jul, ØCKs jentelag for 2015 sesongen er satt og vi har fått med oss en hovedsponsor!

 

Hver av disse hendelsene, pluss flere ting som foregår for tiden, fortjener et eget innlegg. Dette innlegget er dedikert til ØCK jentenes nye sponsor for 2015 sesongen!

 

Vi er så heldige å ha fått med oss Atea på laget. Atea er et stort selskap som er svært aktive på sykkelfronten, med eget rekortsatsningslag samt tilstedeværelse i de fleste sykkelgrener og arrangementer. Vi gleder oss til et samarbeide og håper å kunne gjøre Atea stolte i 2015-sesongen!

 

Her har jeg og Kirsti akkurat kommet tilbake fra 3,5timers sykkeltur, med Atea laget på lørdag. En hard og våt opplevelse. Vi takker for turen og ser frem til å bli lagtempodronninger med deres hjelp!

Gå inn på facebook og lik siden vår, så kan du følge med oss gjennom hele 2015sesongen!

Når kroppen sier ifra

Når jeg tar offseason så går det visst utover bloggen også. Ikke nødvendigvis bare fordi jeg ikke har noe å skrive om, men også fordi jeg gjør alt det jeg ikke får gjort i sesongen. Selv om det er godt med offseason så blir jeg veldig fort lei. Jeg trives utrolig godt med en struktur i treningen min og går fort lei av å bare leke meg med forskjellige ting. 

Årets høstsesong ble svært amputert da jeg i miden av august gikk fra å være i kanskje mitt livs beste form, til å bli syk. Og dette rett før mitt første møtre med verdenseliten. Jeg har den siste tid følt meg helt elendig, formmessig, og tok meg derfor en tur til legen. Nå viser det seg at jeg har hatt en virus/bakteriell infeksjon, og at dette trolig var grunnen til at jeg aldri kom meg i løpet av høsten. Det føles jo både godt og håpløst å finne ut av det, da jeg trolig kunne vært mye bedre med en antibitikakur, samtidig er det godt å finne ut at det faktisk var noe galt. Memo til meg selv: Gå til legen når jeg blir syk, så utelukker jeg langvarige sykdommer. 

Med andre ord har kroppen prøvd å si ifra, men dumme meg ville ikke høre. Så for å tvinge meg til hvile så tråkket jeg like godt over på løpetur på søndag og strekk en sene i ankelen. En øm og hoven ankel har nå tvunget meg ned i sofaen, der kroppen endelig får litt hvile. 


Venstre ankel, noe mer polstret enn høyre.

Nå blir det fullt fokus på hvile og bli frisk før vi starter treningen mot 2015-sesongen, i november. Må nok bli enda bedre på å lytte til kroppens signaler.

Klubbmesterskap og høst

I forigårs var vi noen få som kjørte gjennom løypa for klubbmesterskapet som skal holdes 11.oktober. Det kommer til å bli en knallhard dag med både tempo og fellesstart bakkeløp. Så nå er det bare å håpe at det deilige høstværet holder seg en drøy uke til. 

Det kjennes godt i lufta at det går mot høst nå. Det er blitt betydelig kaldere og dagene er blitt kortere. Det begynner å bli mørkt allerede i 18-tia, noe vi fikk erfare på gjennomkjøringen. Heldigvis var Eivind godt forberedt med lys både foran og bak. Må gå til anskaffelse av det. Det er heldigvis mange fine ting med høsten også. Det blir vakkert, det nærmer seg jul og ikke minst juleferie. Et par uker til med offseason også så sparkes en ny sesong igang med samling med klubben. Det skal bli veldig gøy.




Frihelger altså!

Litt på etterskudd igjen nå selvsagt, og nå er det jammen meg klart for helg igjen også. Helgen som var, ble primært brukt utendørs. Lørdag hadde jeg en deilig (tro det eller ei) to-timers løpetur i marka. Jeg har løpt ca en gang hver uke i en måneds tid nå, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle vare så lenge.

Det gjorde godt for kroppen med en slik dag.

Ferdig dusjet og baket (kake til kveldens 50-årsdag) tok jeg turen til markhedsdag på løkka. Her tilbragte jeg noen timer med Janina i deilig høstvær. Fikk også gjort meg noen kles-kupp.

På kvelden var det klart for min tantes 50-årsdag. Temaet var rosa. Jeg hadde blitt bedt om å lage kake, og da måtte den jo selvsagt matche temaet:

Oppskriften på kaken finner du forøverig på min nye matblogg: Freeline

Antrekket var selvsagt også rosa, da jeg i tillegg til at temaet , elsker nettopp rosa! Jeg var faktisk så rosa at min søster måtte ta et "dagens outfit" bilde av meg før vi gikk inn.

Nok om det. Søndagens CX-tur i østmarka ble noe har til å starte med, etter en middels hard kveld dagen i forveien. Samtidig var det veldig deilig å komme seg ut i frisk luft. Det ble tre herlige timer på sykkelen, før jeg avsluttet helgen med nok en bursdagsfeiring.

Og nå er jeg klar for ny helg!

Glutenfribølgen




Etter en del magetrøbbel og noen gode råd, kuttet jeg i sommer ut gluten. Jeg har definitivt hatt mindre vondt i magen, både til hverdags og under konkurranser. Jeg har ikke testet om jeg har allergi, men det planlegger jeg å gjøre nå under offseason-perioden.

Jeg har alltid tenkt på allergi som et stort problem, men etter selv å ha lagt om kostholdet så har jeg skjønt at det kun er en livsstil. Det kan selvsagt by på problemer blant andre som ikke er vant med å ta hensyn til slik kost, men for min del er det bare positivt. Det er jo ikke skadelig for de uten allergi å spise glutenfritt, og samtidig kan jeg tilby mine glutenfrie venner fullt matfat.

Jeg har også lest en del om hva gluten er og gjør, og har derfor lært masse om det. Gluten er proteinet som gjør mel til et godt bindemiddel. Ordet gluten kommer fra det latinske ordet glue, som er ganske beskrivende. Glue kjenner vi fra det engelske språk, som på norsk betyr lim. Og det er akkurat slik gluten fungerer, som lim. Cøliaki-allergi er de som overhodet ikke tåler glutenproteinet. Det vil si at man ikke kan få i seg et eneste gram gluten uten å reagere på det. Da kan man ikke skjære brød på samme brødfjøl som brød med gluten i. Gluten-intoleranse kalles det når man reagerer på gluten, men likevel ikke tar skade av å få i seg spor av gluten. I tillegg finnes de de som reagerer på store mengder gluten, eller hvisse mattyper som har mye gluten i seg. Det er nemmelig sånn at gluten er vanskelig for kroppen å fordøye. De som har allergi har en kronisk betennelssessykdom som reagerer med gluten. Der fører til at fordøyelsesprosessen stopper opp i tynntarmen og kan lage orntlig ubehag. Vanlige symptomer på allerge/inntoleranse kan være alt fra vondt i magen, slapphet og diaré til migrene, depresjon og store smerter.

I forbindelse med at jeg har kuttet ut gluten har jeg også startet en matblogg nylig. Her legger jeg ut både hverdagsmat og kakeoppskrifte i håp om å kunne gjøre glutenfritilværelsen lettvindt og spennende for både meg selv og andre. Du trenger ikke spise kjedelig for å spise glutenfritt!

Ta en kikk da vel: Friline

 

Offseason is on

Grunnet sykdom ble ikke høstsesongen som håpet. Etter å ha brukt sommeren i norges fjell og daler følte jeg virkelig at jeg hadde et godt utgangspunkt for høstses utfordringer. I fjor var jeg i desidert best form på høsten, og jeg hadde gledet meg til denne høsten for å se forbedringer. Vårsesongen gikk langt bedre enn håpet og resultatene rant på. Dette til tross for at jeg også startet vårsesongen med sykdomsperiode. 

Ladies tour of Norway kom brått på, men jeg gledet meg veldig til å teste internasjonalt nivå for å se hvordan jeg lå an. Det fikk jeg dessverre aldri testet, da jeg samme uken ble syk. Jeg gikk dermed inn i rittet med sykdom og hadde ikke sjans. Sykdommen har hengt i og har fortsatt å prege formen hele høsten. Derfor valgte jeg å avslutte sesongen før siste NC, som gikk i Sandnes helgen som var. Istede ble det en rolig tur på hytta i fantastisk høstvær. 



Det er lite som kan måle seg med frisk fjelluft, strålende sol og høstens praktfulle fargekraft. Det var deilig å få en ekte frihelg hvor jeg virkelig bare kunne slappe av å nyte dagene. Jeg skulle gjerne hatt litt mer tid, men sånn er nå hverdagslivet. Heldigvis kan jeg nå se fram mot en drøy måned offseason, før treningen starter igjen i November.




Hva har NCF røyka?

Mye klaging fra denne kanten om dagen, men jeg klarer virkelig ikke å la denne passere. Lover at jeg skal komme med et langt hyggligere innlegg neste gang. Og for deg som har fulgt med i hva som foregår i sykkelverdenen i det siste, så gjelder dette selvsagt VM-uttaket og den evige kritikkverdige oppførselen til NCF!

Det som nå har skjedd er at lille Norge har fått hele FEM plasser til jentene i VM i år. Grunnen til dette er selvsagt strålende innsats fra flere av de norske jentene, i internasjonal sammenheng. Og tror dere ikke at forbundet kun sender TRE jenter til VM?! Og dette er bare en liten del av det, for i tillegg velger de å ikke sende noen norske ryttere til VM-tempoen og ei heller ingen jr-jenter!

Jeg mener det er hårreisende og svært kritikkverdig! Og argumentene som kommer fra NCF er kanskje enda verre enn selve avgjørelsen. Forbundet mener nemmelig at det ikke finnes jenter i det norske feltet som er gode nok, dette til tross for at hele grunnen til at vi har fått nettopp fem plasser er at de er gode nok! De sier at de har senket kriteriene på de tre rytterene de har valgt, noe grunnet mangelen på u23-klasse på jentesiden. Dette er bassert på at kriteriet er at ryttere som sendes til VM skal være god nok til en topp 10. plassering. Og hva er vel da bedre enn å kutte ned på laget slik at de som evt skulle prøvd seg på en slik plassering ikke har noen hjelperyttere. Det er klart at det er større prestasjon om én enkeltrytter vinner VM på egenhånd, men hva er egentlig sansynligheten for det?

Dette kommer jo også da rett etter at det, i sommer, har vært stor blest om hvordan Kristoff endelig har fått dedikerte hjelperyttere i sitt lag. Og se hvor det har tatt han. For å gjøre det bra trenger man et lag. Dette er noe NCF tydeligvis ikke helt har skjønt.

Og for ikke snakke om hva dette gjør med motovasjonen til de yngre jentene. Hva skal man fortelle dem? "Hvis dere jobber hardt nå jenter så kan det kanskje hende at dere aldri kommer til VM uansett hvor gode dere blir, heia heia"

NCF påstår at de jobber for å fremme jentesykling, men ærlig talt så er det kun motarbeidelse og totalt mangel på engasjement. At en garantert 10.plass skal være er kriterie er jo latterlig. Da har dere virkelig ikke skjønt sykkelsporten NCF. Det er jo nettopp det som gjør sporten så inderlig spennende og uforutsigbar! Muligheten for at en av dem man minst venter det fra plutselig henger med i et brudd som kanskje aldri skulle fått gå i utgangspunktet. Ja sykkelsporten vet å overraske. I total motsetning til NCF som gjør de samme feilene gang på gang.

Likestillingen i Norge har kommet langt, men likestillingen i norsk og internasjonal sport henger milevis bak. Dette hadde trolig aldri hendt på herresiden. Hvis ikke engang forbundet jobber for å fremme jentesyklingen, hvordan skal det noen gang heve seg da? De kan ikke sitte på ræva å vente på at nivået skal heves og rekrutteringen økes, når alt de gjør er å skrelle motivasjonsgrunnlaget skall for skall.

Fyll nå opp kvota NCF, det er ikke her dere skal spare penger. Hvordan forventer dere at jentene skal bli bedre når dere ikke gir dem sjansen og i tillegg fjerner deres største motivasjon for nettopp å bli bedre? At ingen tar grep å bytter ut hele det fordømra tiltaksløse styret i forbundet, er for meg et stort spørsmål. Snakk om å skyte seg selv i leggen.

Hvis dette er deres bidrag på å satse på jentene så kan dere la være. La noen av de som bryr seg og som brenner for sporten få ta avgjørelsene. Tenk på alle dem som hele året reiser rundt med sine jenter for å støtte dem, hjelpe dem og legge alt til rette for at de skal bli bedre syklister, også deres motivasjonsgrunnlag har dere fjernet. For hva er egentlig vitsen med å legge all sin tid og krefter i et arbeid som aldri blir lønnet?

Det eneste positive som har kommet ut av dette VM-uttaket er mediedekningen det har fått. Og det i seg selv burde være stor nok vekker for forbundet til å få fingern ut av rumpa og fylle opp kvoter både i jr-, sr- og tempo-klassene. For uavhengig av hva forbundet måtte tror så er det folk der ute som bryr seg og som ønsker å se jentene bli bedre og etterhvert kunne være med å kjempe om topp ti plasseringer.

Det eneste vi kan gjøre nå er å håpe at forbundet tar seg sammen og snur om på denne giganttabben mens de ennå har sjansen. Norge har mange gode jenter, som står klare for å kjempe. Norge har jenter som senest i år har satt historiske plasseringer blandt verdenseliten. Norge har minst fem jentesyklister det er verdt å sende til VM!

Takk for meg...

Roserittet 2014

I helgen var det nok en gang Roserittet som stod på kalenderen. Det tradisjonsrike rittet som arrangeres i Horten hver høst, som en gang var der alle de store kom for å gjøre opp. Rittet er ikke hva det en gang var og det var det flere som fikk kjenne på i helgen, på hver sin måte vel og merke.

Fredag var det tempo i en 18km lang og rimelig kupert løype. Etter en hektisk dag var det min tur på startstreken. Jeg satte av gårde og kjente syra komme nesten før jeg var igang. Det føltes tungt hele veien og jeg følte tidvis at det gikk baklengs. Jeg var derfor overrasket over at jeg endte på en 5.plass, selv om tiden var like skuffende som ventet.

Lørdag var det klart for en heftig kupert fellesstart. Heldigvis var Kirsti der sammen med meg, for jeg følte meg like tung som dagen i forveien. Litt sene til start, startet vi bakerst i feltet. Feltet bestod av to klasser; M-jr og K-sr. Jeg tror poenget var at det skulle være en master-bil i front et stykke, og dersom idet ikke var tilfellet, så burde det absolutt vært master. For med to 90-graders svinger ut fra startområdet og en masterbil som duret avgårde i 50km/t, ble feltet spredt langs en lang tråd allerede fra startstreken. Det som trolig skulle vært master-strekket brukte vi på å prøve å få kontakt med feltet igjen. Noe ugunstig med stive ben. Det førte til at vi måtte slippe feltet allerede i første stigning. Forutseningene var rimelig forskjellige fra de jentene som hadde startet i front av feltet.

Nu vel, etter stigningen opp Gregershølet ble vi en samlet gruppe på ca 9stk. Vi holdt sammen helt frem til den store manndomsprøven; Hvarnes! Her hadde vi en liten gruppe i siktet, men med 26% stigning på det bratteste ble det en lang vei til toppen. Gruppen ble dermed godt spredt igjen. Da vi endelig kom til toppen av Hvarnes og jeg skulle gire opp, ja da skulle nye problemer oppstå. Kjedet på sykkelen kilte seg fast på en måte som gjorde det umulig å få det løst. Kirsti stoppet heldigvis med meg. Det er jeg ekstra glad for i ettertid. For etter å ha konstatert at det kjedet ikke hadde tenkt seg noe sted, og på det tidspunktet satt fast slik at jeg ikke kunne trå rundt, måtte vi finne en løsning på hvordan vi skulle ta oss de 40km tilbake til mål. Vi satt en stund å ventet på feiebilen. Bilen som skal komme bak sistemann i feltet å plukke opp sørgelige tilfeller som oss selv. Men feiebilen uteble. Det samme gjorde alle tegn på menneskelig aktivitet på toppen av Hvarnes. Nok en gang må jeg si "heldigvis" at jeg hadde mobilen i baklomma. Jeg dro den fram og fikk raskt konstatert at det ikke var dekning i dette område. Sjokkerende tenker du kanskje? Å nei du, ikke om du vet hvor Hvarnes er. Vi måtte med andre ord forflytte oss for å prøve og finne dekning. Atter et "heldigvis" følger med at vi var på toppen av Hvarnes og det var noen nedoverbakker som ventet. Med litt dyttehjelp fra Kirsti på flatene, kunne jeg trille i nedoverbakken. Etter å ha forflyttet oss, omtrent så langt vi kom uten at jeg kunne tråkke, sjekket jeg på ny mobilen. Edge-dekning var mer en topp på dette tidspunktet. Jeg fant nr til ass. rittleder og ringte han. Jeg fikk beskjed om at det kom en feiebil etter M-sr feltet hadde passert, men at det kunne ta en stund. KØDDER DU!!! at det kunne ta en stund var det ingen tvil om, og der stod vi i det som så ut til å bli regnvær, og huteret allerede. Feiebilen var ikke å få tak i, så neste telefon gikk til speaker nede i målområdet. Jeg ba han om å høre på speakeren om ikke noen kunne kjøre å hente oss. Etter en liten stund fikk jeg beskjed om at det skulle komme en bil, men nok en gang at det kunne ta litt tid. 

 

Smått oppgitte og rimelig kalde slo vi oss til ro oppe i ingenmannsland. Tidvis passerte det enkeltryttere som vi gav et lite heiarop før de forsvant like fort som de var kommet. Da det kom noen større grupper med følgebiler, vinket de høffelig tilbake på nødvinkene våre, trakk på skultrene og kjørte usikkert videre. Det var først etter at vi hadde studert toppen av Hvarnes i over en time at en vennelig tilskuer tok seg bryet med å stoppe og plukke oss opp. Og for det er vi evig takknemmelige!

Det ble med andre ord nok en uinspirerende dag på sykkelen. Og klask på langen til Roseritt-arrangørene som ikke har feiebil etter hvert felt! Skamme dere burde dere. Tenk på hvordan dette hadde gått om noe alvorlig hadde skjedd! For det var det som stod i mitt hodet hele veien tilbake til Våle.

Sammendraget var tapt etter lørdagens hendelser og det var seier i hodene på Økern-jentene da vi stod på startstreken søndag. Heller ikke i dag skulle beina være behjelpelige og jeg hadde igrunnen nok med å tråkke rundt. Det hjalp derfor ikke med god strategi i forveien da Hero-rytteren Marie Ommunden satte inn nådesstøtet allerede inn på 3. runde. Kirsti og jeg endte til slutt på henholdsvis 3. og 4. plass.

Søndag var det gutta som fikk trøbbel med arrangørene, og jeg må helt ærlig si at jeg støtter gutta her. Jeg håper virkelig at arrangørene setter seg ned og tar en evaluering av hva roserittet har blitt. En lang oppdummering av en dårlig helg, men godt å få det ut der.

Eg toppa heile driiiten!



Søndag for en uke siden ble brukt i Norges fjellheim. Og en ting kan jeg hvertfall si umiddelbart: det blir ikke siste gang! For en fantastisk opplevelse. Det var på initiativ fra min søster i sommer, at vi to, mamma og min stefar bestemte oss for å booke en helg i august for å bestige den berømte Besseggen. Typisk tur som man kan tenke på at hadde vært en kul opplevelse, men så finner man aldri tid til å gjøre det. 

Lørdag ettermiddag ankom vi Vaset, der en bekjent eier en hytte som vi hadde vært så heldig å få søke ly i for natten. Vi måtte starte tidlig søndag morgen for å rekke 09:30-båten fra parkeringen til Memurubu. Litt nervøse, med tanke på værmeldingen, pakket vi bilen grytidlig søndag morgen og kjørte av sted i tett skydekke og regn. Det hadde blitt noe lettere da vi kom frem til båthavnen, men det regnet stadig noen dråper. 

Etter ca 20 minutteres båttur til Memurubu, kunne vi gå i land og starte på det som var estimert til å være en 6-8 timers lang tur over fjellet. Turen startet med en ganske krapp stigning, men vi skulle gå tur og kose oss så vi hadde god tid. De første to og en halv kilometerene tok 1 time, bare for å illustrere hvor bratt det var.



På toppen av den første bakken møtte vi et litt hissig regnvær, men vi var godt forberedt med skift i sekken. Da regnværet gav seg var vi kommet til siste stigning før selve eggen. Her tok vi en ordentlig mat- og skiftepause. Det var deilig å få igjen varmen i kroppen, samt litt energi. Selv om jeg stadig gikk å gomlet noe på veien oppover. 

Neste stopp ble en kaffepause på flaten før eggen. Her kunne vi også nyte en utrolig utsikt over Gjendevannet og Bessevattenet. Etter litt fortografering og justering av bekledning startet vi ferden oppover eggen.

  



Jeg hadde akkurat konstatert hvor lite kroppen hadde reagert på høyden, i og med at jeg ikke er noen stor fan av høyder, da vi begynte på eggen. Det tok ikke mange høydemeterene før jeg snudde meg og fikk kjenne på høydeskrekken for alvor. Kroppen skalv og kvalmen kom sigende. Da var det bare å klamre seg fast og krype til et sikrere sted.

 

 

Vel fremme på toppen kunne Gudbrand by på en boks Solo til hver. Ingen tvil om at det var riktig tidspunkt å sprette den på. Etter nok en liten pause bar det videre oppover. For det er nemmelig ikke toppen av eggen som er "toppen" for de av dere som skulle lure på det.




Mot slutten var det flere trette ben og slitne kropper som klatret seg nedover fjellveggene. For nedstigningen er ei heller barnemat. Vi kom oss helt ned til parkeringen og da var det deilig å ta seg en cola og skifte klær nok en gang.

Til tross for skiftende vær undervein må jeg si at jeg alt i alt synes vi var heldige. Det kunne ha regnet hele veien, og dte gjorde det ikke. På toppen av eggen fikk vi til og med et gløtt av sol. En fantastisk tur i godt selskap gav definitivt mersmak. Frisk luft er medisin for sjela.

 

Ladies tour of Norway - 2.etappe

Jeg vet det er gått over en uke, men jeg har endelig kommet til veis ende. Da i forstand av å skrive om Ladies tour of Norway. Rittet bestod av to etapper pluss prolog, og her kommer min berettning av 2.etappe. 

Da jeg åpnet gardinene søndag morgen så jeg ut over et klissvått landskap med en tung, grå himmel hengende over seg. Halsen var slettes ikke blitt noe bedre fra dagen i forveien og jeg kunn ekjenne motivasjonen svikte. Det var tre trøtte og værdeperimerte syklister som møttes nede i frokostsalen. Emma og Kirsti følte seg heller ikke i toppform og det var ikke toppresultater i sikte.


Bilde: Oppvarming på rulle

Vi kom oss opp til start og fikk varmet opp på rullene under telt, slik at vi hvertfall ikke stod klissvåte på startstreken. Etappen skulle starte kl 11, og det var meldt opphold fra 11 og utover. Vi krysset dermed fingre og tær for litt lettere vær. 




Løypen var mye snillere enn dagen i forveien, men det hjalp oss ikke så mye da vi hadde én syk, én førsteårs senior som kommer fra langtids sykeopphold og to stk utmattede syklister til start. Vi klarte å henge med fletet opp bakken første runde, men da vi startet på det kupperte partiet tilbake mot vending, måtte både to og tre av oss slippe hovedfeltet. Kirsti og Emma tok turen rett til mål herfra, mens jeg syklet én runde til. Jeg fikk etterhvert følge av andre i samme situasjon. Jeg hadde alt innsett nederlaget, men det føltes rett og slett ille å gi seg etter én runde. Jeg ventet derfor med å bryte til jeg hadde syklet to runder. Da måtte også jeg kaste inn hådklet.




Bilde: Litt skuffet, men ei overrasket

Samlet i målområdet kunne vi ikke annet enn å konkludere med at vi hverken var i form, eller forberedt på et slikt ritt. Jeg er likevel svært fornøyd med at vi kom med, og jeg håper virkelig vi får en ny sjanse neste år slik at vi kan planlegge oppladningen annerledes. Humøret var på topp når vi alle var samlet igjen og ikke minst så fikk vi se målgang. Vi tar med oss nivået i minnet og vi må ikke glemme at vi stod på startstreken med verdens beste syklister!




 

Ladies tour of Norway - 1.etappe

Etter fredagens prolog var det god stemning i laget. Til tross for middels (-) plasseringer så var det lite som kunne legge en demper på det gode humøret i gruppa. Spenningen var stor frem mot starten av 1.etappe. Etappen startet i Strømstad og krysset svenskegrensa 3 ganger før løypa gikk tilbake til Halden sentrum, hvor det også var 3 likale runder før målgang. Det var en svært kuppert løype og i min tilstand var jeg svært spent på hva dagen ville bringe. Håpet var labert på at jeg skulle følge feltet inn, noe som hadde vært et mål i forveien. Kisti og Emma slet med tunge ben etter at de detok i offroad Finnmark 300 bare 3 uker i forveien, noe som også begrenset deres forhåpninger for dagen. Når dette er nevnt så stod vi likevel kampklare, med vårt gode smittende humør, på startstreken i Strømstad. Løypeprofil og kart over etappen finner du her!

 
Venstre bilde: på startstreken, Høyre bilde: Oppvarming


 Jeg må si jeg var litt skuffet over plasseringen av starten på 1.etappen. Da det på løypebeskrivelsen stod "start i Strømstad" antok jeg egentlig at det var i sentrum. Det har jo vært snakket en del om om at "endelig" kom det er internasjonalt etapperitt for jentene, i Norge, og det skulle være så godt dekket av media. Må jo si at med to tv-sendeinger kl 22:30 lørdag og 00:00 søndag synes jeg det er å ta i at rittet er godt dekket. Det ble på en måte litt sånn at all dekning er bedre enn ingen. Og selv om det kanskje er sant så mener jeg at burde vært stillt litt større krav til dekningen. Jeg mener ogsåat om de ønsker å få mye pulikum var det kanskje ikke såå lurt å legge sterten av 1.etappen til et gudsforlatt og øde område utenfor Strømstad sentrum. Så dette må jeg inndrømme at jeg stiller spørsmålstegn ved.

Uansett, tv-dekning eller ei, stemningen i feltet på startstreken var laber. De eneste lydene vi kunne høre var våre egene toner av spøk og latter. Resten av feltet var tynget av nervøsitet og seriøsitet. Jeg mener, kom igjen da jenter, er vi ikke her fordi vi synes det er gøy a? Vier vi ikke uendelig med timer til nettopp denne sporten fordi vi synes det gir så mye tilbake? Det synes jeg hvertfall at Økern ck fikk bevist at vi gjør, så får resten av feltet tale for seg.

Som forventet var det bakkene som ble problemet. Med en gang jeg bikket 160bpm i puls stoppet beina helt opp, og det føltes ut som jeg kveltes. Ikke noe særlig når det også var sprintpåeng på tippen av den lengste bakken. Med andre ord falt jeg av, men fikk heldigvis en liten gruppe etterhvert. I denne gruppa var også Emma. Kirsti hang med feltet mye lengere og kom i mol til en respektabel 60-og-noende-plass. Vi måtte jo bare innse at forberedelse til rittet hadde vært for dårlige og med litt uflaks i tillegg da så skulle ikke dette bli vår helg. Jeg er likevel imponer over at Kirsti hang emd så lenge. I tillegg vil jeg få rette noen gratulasjoner i retning våre konkurrenter i hvertdagen. Flere av jentene fra Norgescup-feltet imponerte stort med å komme inn sammen med hovedfeltet og rett bra. Dette står det stor respekt av, og viser at jentesyklingen i Norge er på god vei opp.

  

1: Mamma debuterer som langer, 2: vårt lille 9-mannsfelt, 3: Kirsti i ensom majestet på rundene i Halden sentrum

Alt i alt så må jeg igjen konkludere med at jeg var litt skuffet over å ha blitt syk til dette, men vi stillte faktisk til start mot verdens beste syklister. Det er ganske gøy å tenke på. Målet får være å komme mer forberedt neste år!

Hel og full resultatliste fra 1.etappe ser du her!

Ladies tour of Norway - Lagpresentasjon og prolog

Imens alle blikk var vendt mot Nord og Artic race, skulle sykkelsportens kvinnelige verdenselite sykle tre dager til ende i Sør. Med et løfte om tv-bilder, storstillt arrangement og de største stjernene sykkelsporten har sett på startstreken, spurte lille Økern ck om ikke vi kunne få være med på morroa. Etter mye om og men så fikk vi klarsignal. 

Det var tre(+ 1) spente, nervøse og humørfyllte jenter som stillte til start på historiens første utgave av Ladies tour of Norway. Kirsti og Emma med tidligere erfaring fra verdenseliten, og jeg som knapt har fått kjenne på norsk toppnivå. Med halvannen ukes varsel var vi nok desidert fetets mins forberedte lag, samt det minst ressurssterke laget. Det var mye organisering, litt hell i uhellene og tre blide jenter som stod bak muligheten for å få delta. Nu vel:

Fredag ankom vi Halden sentrum i 1300-tia. Vi sjekket inn på hotellet vårt og gjorde oss klare til lagpresentasjon. Forøverig også noe helt nytt i min verden. Som første lag opp spradet vi, tre jenter fra Økern ck og en gjesterytter fra Nederland, opp på senen, med "kursiv" av Trang Fødsel på full guffe i bakgrunnen. Det var nok rimelig synlig at dette ikke er noe vi driver med hver helg.


På min aller første lagpresentasjon med lykkeboblene mine

Etter en liten gjennomkjøring i prologløypa tok vi rulla fatt for en god oppvarming. Jeg pådro meg, som jeg nevnte i siste innlegg, en forkjølelse tidligere denne uken. Dette var jo selvsagt svært uheldig rett før mitt første møte med verdenseliten. Det var ingen tegn til bedring i forkant av prologen, noe jeg kjente allerede på oppvarmingen. Jeg kjente litt på nervene før start, men jeg stillte jo ikke akkurat med store forventninger. Prologen var unna på et blunk, og det blunket holdt til en 77. plass for meg. En helt ok plassering med tanke på form og forventninger. Emma fikk beste plassering av oss på en 62. plass og Kirsti midt i mellom på en 67.plass. Alt dette av 100 startende, sånn for å gi et pekepunkt.

  
Og ja, vi skal få oss nye hjelmer!

 

Les mer i arkivet » Mai 2015 » April 2015 » Mars 2015
lyckelm

lyckelm

24, Oslo

Studerer Indøk på 3.året på NMBU og sykler aktivt. Min blogg er preget av min hverdag som syklist og jente. Følg meg også gjerne på instagram @lyckelm

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits